Høstferien 2013. Nå skulle det virkelig jobbes. Hytta skulle beises og skifer skulle legges på gulvet. Turen oppover tok lang tid med en liten tilhenger med «bare» 50% overlast. Det burde den jo tåle. Det gjorde den for så vidt, men fjærene var helt sammentrykt hele tiden og hver minste hump og dump lot seg merke – og vi kan bekrefte at det er enkelte ujevnheter på veien fra Skien til Rauland.

Noe legging av skifer ble gjort mens mamma og pappa var med oss i begynnelsen av ferien. Men det er så vidt mye uferdig som gjør det vanskelig. Ser også at gulvet fort blir for kaldt så lenge hytta ikke er tett og gradestokken nærmer seg blå tall.

Kona, svigerfar og svogere var flinke og beiset mye selv om været var både kaldt og vått i begynnelsen av ferien. Men hvor var fotografen? Ingen bilder av slike flotte karer, det er n skam og må kompenseres på et senere tidspkt. Bra ble det uansett.

Dattera som er hjemmehørende på Tuddal høyfjellshotell tok seg fra lammepartering og andre kokkeøvelser og var sammen med oss noen dager. Det var trivelig. Da vi kjørte henne tilbake hadde snøen akkurat lagt seg på veien ved Svineroi og oppover mot Gaustatoppen, uten tvil et mektig syn

Rjukan er en spesiell plass, det er noe fascinerende med både natur, kultur og historie, vel verdt et besøk, men bo der? Tror ikke det, har for mye klaustrofobi til det.

Høstferien tok etter hvert slutt og mye godt arbeid var gjort, selv om vi nok hadde hatt forventninger til at mer skulle bli gjort. Men sånn er det bare, arbeidet reiser ikke for å si det sånn. Det blir allitds en mulighet seinere…

Siste lørdagen hadde vi bedt Bjervamoen og Dalene til en lasagneaften. Kona hadde gått ned til leiligheten og jeg skulle bare gjøre ferdig gavlveggen på utbygget i stua. Vi har med en bråte med stiger, men det var ingen som var helt passe. Jeg tok den korteste av de som egentlig var litt for lange. Måtte sette den litt slakt for å komme til under taktutstikket. Til alle mine venner – ikke gjør det. Forhåpentligvis klok av skade fikk jeg bokstavelig talt smertelig erfare at det er dumt. Da jeg var ferdig å skulle gå ned stigen, begynte den å skli, jeg forsøkte iherdig å klamre meg til veggen, uten klør eller sugekopper har det en begrenset effekt. Ned kom jeg for å si det sånn.

Plutselig satt jeg på bakken med kosten godt bevart i høyrehanda. Falle var ikke høyt, max 1,5meter kan jeg tenke meg. Men det var høyt nok til at da stigen og jeg falt inn mot vindusåpningen og klaska venstre overarmen i bjelken som vinduet skal hvile på sa det pang. Skuldra ble vippet ut av ledd og resultatet kan du se på bildet under. For å si det sånn da hylte jeg.

Jeg fikk kjørt ned til leiligheten, der kom etter hvert Robert og Jon Olav som kjørte ned til legevakta på Åmot for å få tak i noe smertestillende. Vi trodde på det tidspkt. at det var kravebeinet som var gått, det var ikke så lett å se at det var selve skuldra, siden den ikke hadde tippet fram eller bak som er mest vanlig. Mulig det hjalp, men noe søvn ble det ikke den natta. Om veien opp var ujevn, så var veien hjem både ujevn og svingete. Det var rett og slett en smertefull opplevelse.

På sykehuset ble det røntgen og man kunne raskt konstatere hva som var feil. 3 leger og sykepleiere dro det de kunne for å få skuldra på plass igjen. Ikke helt sånn Mel Gibson gjør det nei. Han avgir et maskulint lite stønn og fortsetter å slåss. Jeg lå der helt neddopa og sløv. Den 1. uka gikk med til å spise sterke tabletter, sitte å sove, dag og natt gikk  i hverandre. Da Robert ga meg morfin etter ei uke, begynte smertene å komme under kontroll. og jeg begynte å fungere litt bedre.

På sykehuset sa de at ville nok ta et par uker med smerte og plager. Etter to uker var jeg til kontroll, da sa de at det ville ta 6-8 uker før armen ville fungere igjen. På sist kontroll etter 6 uker sier de at det nok vil ta 3-4 mnd. Må innrømme at jeg blir litt frustrert av det.

Nå skal det sies at i tillegg til at skuldra gikk ut av ledd, sprakk leddkapselen som består av brusk, muskler og leddbånd. Det løsnet også et beinfragment der en muskel er festet. Dette fragmentet hadde begynt å feste seg, men sist undersøkelse viste at det hadde løsnet igjen. Som legens sa når jeg spurte om hva jeg skulle gjøre for å unngå at bruddet slås opp igjen: «Du må bevege armen, men ikke så mye at det belaster – og håpe at det ordner seg». Så da er det bare å håpe…