Og der var vinduene på plass. Nå nærmer det seg virkelig ferdig utvendig

Vi er glad for at vi har såpass mange vinduer, spesielt i stua. Det er deilig med mye lys.

Terrassegulvet er også snart ferdig

Dørene har nå blitt satt inn, de er fine og de er kraftige og godt isolert. Her skal vi ikke fryse nei.

Langhuset jobber med å gjøre seg ferdig utvendig. Rekkverket har komet på plass og så fort noe er gjort blir det beiset, fint blir det.

Denne helga har Eirik hatt med seg kjæresten sin, Torunn. Han er som man kan se, mektig stolt og det kan man forstå. Torunn er ei kjekk og grei jente som ikke går av veien for å ta i et tak. Flott innsats begge to!

Stillaset de står på, ble opprinnelig brukt til å beskytte bygningssaga. Denne dagen kom det noen kraftige vindkast. Skiltet med Langhuset ble tatt av vinden, blåste inn i stillaset, som veltet og falt rett mot hodet til Torunn. Heldigvis sto jeg der og så hva som skjedde og fikk stoppet stillaset med den ene handa. Eirik fikk ropt på Donatas som kom og fikk hjulpet til med å ta ned stillaset. Heldigvis gikk det bra!

Inne har de så vidt begynt å legge himling i taket. Vi, dvs. Heidi er da raskt i gang med å olje. Vi bruker interiørolje i stedet for beis eller lakk. Dette fordi det gir et vakkert, nærmest silkematt uttrykk og fordi man kan klare seg med 1 strøk. Jeg går stort sett rundt å pisker og plager de andre og tar noen bilder i ny og ne. Jeg får også nok tid til å kontrollere at alt blir gjort ordentlig – og det blir det.

Snøen begynner å komme til Hovdeli, ikke så store mengder akkurat, men nok til at det er synlig som et lett melisdryss over terrenget. Heidi har beiset mye i helga, jeg har gjort litt med høyrearmen og til sammen har vi nesten beiset rundt hytta.

Ovnen er montert og blir omhyggelig testet, Nice. For å si det sånn, den tar ikke stor plass, faktisk ikke større plass enn pipa selv, men brenner fint gjør den likevel. Jeg liker konseptet med å bygge innsatsen direkte inn i pipa, den første meteren består av magasinerende stein, slik at ovnen vil avgi varme lenge etter at den er slukket. Tilluft blir også sugd inn gjennom pipa, mao. ingen lekkasje av røyklukt til stua. Håper vi er like fornøyd med ovnen når vi begynner å bruke den på ordentlig.

Og der var torva på plass, ferdig sådd og klar til neste år, da gjenstår det å skaffe ei geit som liker både grass og ugrass, eller så må jeg vel binde meg i pipa for å unngå å falle ned å ødelegge mer av kroppen…

Ikke nok med at torva er på plass, nå har de også kledd resten av hytta og uthuset. så da er det bare å sette i gang med mer beising for de med armene i behold

Rør og ledninger må til, kan dette være nok da? virker litt knuslete kanskje?

Hvis du noen har lurt på hva du gjør når stigen begynner å skli, kan jeg fortelle deg at da ønsker du at du hadde vært blekksprut og forsøker å klamre deg fast til veggen. På veggen er det tydelige merker etter fingrene mine da jeg falt, er usikker på om det er et godt minne, det er i hvert fall godt dokumentert.

Taket skal isoleres, forhåpentligvis er 20 paller! med isolasjon tilstrekkelig.

Lagt utover taket ser det slik ut, litt alternativt med isolasjon oppå taket. Denne byggeteknikken er ny, men baserer seg mer på den opprinnelige måten å tekke tak på enn den metoden som er vanlig med krysslufting og dobbelt taktro. En fordel er at taktykkelsen blir redusert med omtrent 15 cm som man får igjen som bedre takhøyde oppe. Dermed blir det ikke en hems men en loftsetasje.

Her skal vi ikke slippe ut noe varme og jo mer snø som dukker opp jo bedre blir taket isolert.

Langhuset har også så smått begynt å kle utvendig. Panelet er en gammel profil beregnet for stavlaft. Kledningen er høvlet på Norsjø sag og høvleri. Norsjø har produsert og levert mye av materialene til hytta. Han som driver Norsjø er for øvrig en hyttenabo, han er stadig bortom og sjekker at Langhuset behandler og bruker materialene hans på en god måte. Han virker absolutt tilfreds. som så mange andre hyttenaboer er han en hyggelig kar som slår av en prat når han går forbi. Slik har man tid til her. I byen har man aldri tid til det. Slik har det blitt – men er det bra?

Høstferien 2013. Nå skulle det virkelig jobbes. Hytta skulle beises og skifer skulle legges på gulvet. Turen oppover tok lang tid med en liten tilhenger med «bare» 50% overlast. Det burde den jo tåle. Det gjorde den for så vidt, men fjærene var helt sammentrykt hele tiden og hver minste hump og dump lot seg merke – og vi kan bekrefte at det er enkelte ujevnheter på veien fra Skien til Rauland.

Noe legging av skifer ble gjort mens mamma og pappa var med oss i begynnelsen av ferien. Men det er så vidt mye uferdig som gjør det vanskelig. Ser også at gulvet fort blir for kaldt så lenge hytta ikke er tett og gradestokken nærmer seg blå tall.

Kona, svigerfar og svogere var flinke og beiset mye selv om været var både kaldt og vått i begynnelsen av ferien. Men hvor var fotografen? Ingen bilder av slike flotte karer, det er n skam og må kompenseres på et senere tidspkt. Bra ble det uansett.

Dattera som er hjemmehørende på Tuddal høyfjellshotell tok seg fra lammepartering og andre kokkeøvelser og var sammen med oss noen dager. Det var trivelig. Da vi kjørte henne tilbake hadde snøen akkurat lagt seg på veien ved Svineroi og oppover mot Gaustatoppen, uten tvil et mektig syn

Rjukan er en spesiell plass, det er noe fascinerende med både natur, kultur og historie, vel verdt et besøk, men bo der? Tror ikke det, har for mye klaustrofobi til det.

Høstferien tok etter hvert slutt og mye godt arbeid var gjort, selv om vi nok hadde hatt forventninger til at mer skulle bli gjort. Men sånn er det bare, arbeidet reiser ikke for å si det sånn. Det blir allitds en mulighet seinere…

Siste lørdagen hadde vi bedt Bjervamoen og Dalene til en lasagneaften. Kona hadde gått ned til leiligheten og jeg skulle bare gjøre ferdig gavlveggen på utbygget i stua. Vi har med en bråte med stiger, men det var ingen som var helt passe. Jeg tok den korteste av de som egentlig var litt for lange. Måtte sette den litt slakt for å komme til under taktutstikket. Til alle mine venner – ikke gjør det. Forhåpentligvis klok av skade fikk jeg bokstavelig talt smertelig erfare at det er dumt. Da jeg var ferdig å skulle gå ned stigen, begynte den å skli, jeg forsøkte iherdig å klamre meg til veggen, uten klør eller sugekopper har det en begrenset effekt. Ned kom jeg for å si det sånn.

Plutselig satt jeg på bakken med kosten godt bevart i høyrehanda. Falle var ikke høyt, max 1,5meter kan jeg tenke meg. Men det var høyt nok til at da stigen og jeg falt inn mot vindusåpningen og klaska venstre overarmen i bjelken som vinduet skal hvile på sa det pang. Skuldra ble vippet ut av ledd og resultatet kan du se på bildet under. For å si det sånn da hylte jeg.

Jeg fikk kjørt ned til leiligheten, der kom etter hvert Robert og Jon Olav som kjørte ned til legevakta på Åmot for å få tak i noe smertestillende. Vi trodde på det tidspkt. at det var kravebeinet som var gått, det var ikke så lett å se at det var selve skuldra, siden den ikke hadde tippet fram eller bak som er mest vanlig. Mulig det hjalp, men noe søvn ble det ikke den natta. Om veien opp var ujevn, så var veien hjem både ujevn og svingete. Det var rett og slett en smertefull opplevelse.

På sykehuset ble det røntgen og man kunne raskt konstatere hva som var feil. 3 leger og sykepleiere dro det de kunne for å få skuldra på plass igjen. Ikke helt sånn Mel Gibson gjør det nei. Han avgir et maskulint lite stønn og fortsetter å slåss. Jeg lå der helt neddopa og sløv. Den 1. uka gikk med til å spise sterke tabletter, sitte å sove, dag og natt gikk  i hverandre. Da Robert ga meg morfin etter ei uke, begynte smertene å komme under kontroll. og jeg begynte å fungere litt bedre.

På sykehuset sa de at ville nok ta et par uker med smerte og plager. Etter to uker var jeg til kontroll, da sa de at det ville ta 6-8 uker før armen ville fungere igjen. På sist kontroll etter 6 uker sier de at det nok vil ta 3-4 mnd. Må innrømme at jeg blir litt frustrert av det.

Nå skal det sies at i tillegg til at skuldra gikk ut av ledd, sprakk leddkapselen som består av brusk, muskler og leddbånd. Det løsnet også et beinfragment der en muskel er festet. Dette fragmentet hadde begynt å feste seg, men sist undersøkelse viste at det hadde løsnet igjen. Som legens sa når jeg spurte om hva jeg skulle gjøre for å unngå at bruddet slås opp igjen: «Du må bevege armen, men ikke så mye at det belaster – og håpe at det ordner seg». Så da er det bare å håpe…

Vi begynner å bli vant til tjære nå, klissete og luktsterk som den er? bildene taler for seg selv.

Hytta blir fin synes vi, inngangspartiet begynner å ta form, selv om kan gå inn overalt siden veggene er relativt luftige. Svalgangen blir også veldig bra

Se der ja, veggene begynner å komme på plass. Vi har valgt tidsriktige og miljøvennlige OSB plater. Vi regner med å bli trendsettere som kombinerer gammel byggeteknikk med nye materialer.

Neida, dette er kun vindtetting og avstiving. Vi ser for oss kraftig vind eller jordskjelv for at veggene skal gi etter.

21/9 på morgenen så det slik ut, er vinter og snø i anmarsj allerede tro? Det var vel litt tidlig. Ikke for det. Høstferien de siste par årene har det kommet snø, faktisk 10-15 cm, men det føles litt for tidlig.

Hva skal man behandle hytta med? Vi tenkte som så at det må stå i stil med hytta, som jo har et tradisjonelt preg med mye høvla trevirke. Derfor begynte vi å undersøke tradisjonelle måter å behandle tømmer på. «Alle» uttaler at tjære er det eneste som trekker inn i trevirke. Andre alternativer legger seg som ei hinne utenpå. Spesielt for tømmer er det uheldig å tette overflata,. Tømmeret trenger åpne overflater slik at man unngår at fukt ikke blir luftet ut. Så tjære måtte det bli. Både Tjæralin og Tyrilin har beiser med Tjære i. Men hva med å gå direkte på tjære, er det mulig? Ja, det er det i høyeste grad. Vi fik oversendt prøver fra en rekke leverandører og kjøpte litt tjære på Biltema for å teste. Alle var omtrent like, vi gikk derfor for den som luktet best. Prismessig er også tjære et godt alternativ. Det kommer på ca. 70 kroner literen.

Neste spørsmål var hvordan man skulle få tjæra på veggen. Noen sa varm den opp. Andre sa bland like deler tjære, linolje og terpentin. Noen sa bruk rødsprit til å tynne med. Det er utallige erfaringer på verdensveven, men med begrenset begrunnelse for hvorfor man skulle gjøre det på den ene eller andre måten. Etter noe grubling har vi endt opp med å blande tjære og balsamterpentin i forholdet 1 del terpentin og 5 deler tjære.  Dette fungerte veldig bra.  Bestilling på 100 liter tjære og 25 liter balsamterpentin ble sendt av gårde. Så da var det bare å sette i gang med jobben.

Tjæra var relativt lett å jobbe med og resultatet ble også fint, synes nå vi da. Vi har valgt en lys tjære i første strøk som tjære trekker mest inn i treverket. Neste strøk vil vi bruke en mørkere tjære. Tjæra vil uansett lysne kraftig i sola, og vil etter hvert framstå med en flott patina.

Tjære gir et vakkert fargespill og fremhever treets struktur på en flott måte. Og lukta er aldeles nydelig.

Membran er lagt på taket, så hytta er tett og tåler godt litt regn. Det har heldigvis vært veldig tørt og fint mens de har jobbet med å reise hytta. Snekkerne har også vært flinke til å beskytte materialer med gode presenninger.

Hvor mye ved kan det egentlig bli av et par furutrær? Jo, mye! Nå har vi skjært og kløyvet ved i lange tider. Vedstablene vokser og vi har noe sånn som 18 meter ganger 1,2-1,5 meter høyt med 30-40cm lang ved. Burde holde ei stund skulle jeg mene.

… det gjør for så vidt ikke Haugenstoga heller, men du verden så mye som ble gjort lørdag 17/8, da hytta kom fra Litauen.

Heidi og jeg reiste opp for å rydde på tomta, kløyve ved og sjekke forholdene for Riks TV i helga. Det var også spennende å se hvordan det så ut etter at Otto Tveiti hadde gjort seg ferdig med frostsikring og tilbakefylling av masse. Som ovenstående bilde viser ble det meget bra. Da vi ankom Hovdeli på fredagskvelden så vi at en semitrailer fra Litauen stod parkert ved innkjøringen til hyttefeltet. Vi ante at her kunne det skje mer enn vi var forberedt på. Lørdag kl. 7 var undertegnede på tomta og rigget opp vedkløyva, dvs. skjøteledningen hadde jeg reist fra, og måtte etter hvert ned for å handle i Rauland. Kl. 08.00 presis dukket det opp en bil med 4 arbeidsvillige Litauere. En Lastebil fra Øyfjell gikk i skytteltrafikk for å frakte opp tømmeret som er prefabrikert i Litauen. Han som kjørte lastebilen var den eneste som kommuniserte verbalt med oss, de andre praktiserte kun kroppsspråk, så de lange, dype samtalene ble dermed avverget og de kunne jobbe uforstyrret med sitt.

Det viste seg at de både kunne snakke og jobbe sammen. De la ut stokker, målte, justerte og de målte og justerte enda mer. Her var det ikke slurv. Det var fascinerende å følge med. Dette hadde gjort før. De samarbeidet meget godt og gjorde en grundig jobb.

Det er mye kritikk av hurtigvoksende trær i Baltikum, men som nedenstående bilder viser, kan man ikke kalle dette for hurtigvoksende. Våre diskrete terrassestolper som måler 30 cm x 30 cm. Den observante leser vil raskt ha regnet ut at diagonalen (og dermed minste mulige diameter) er 42,43 cm. Jeg telte til > 110 årringer, så spesielt hurtigvoksende kan man vel ikke si det er. Til sammenligning var den største furua vi felte ca. 150 år og den hadde en største diameter på nær 70 cm. Som det framkommer av bildene består stokkene av  mye kjerneved, slik det skal være. Dette er bra! Hvor tørre stokkene er, har vi ikke fått sjekket, men de virker fine og tørre. Det får vi sjekke til helga.

Innimellom  studiene av dyktige fagfolk i arbeid (alltid moro å se andre jobbe, spesielt når de kan jobben sin) jobbet vi med å sikre vintervarmen. Som bildet viser jobber Heidi med opptenningsved. Det er kjekt med små fliser når man skal tenne på i peisen.

Dagens økt ble registrert som styrketrening på Endomondo.

I løpet av dagen fylte vi faktisk 2 paller med ved. Enda er det mye igjen. Olav og Eirik, dere oppfordres herved til å bli med til helga og gjøre det ferdig, på forhånd takk 🙂

Selv gjorde jeg ikke så mye utover å observere, inspisere, kontrollere, eller på godt norsk kikke. Litt tid hadde jeg til å fange inn litt spennende vedkunst.

[metaslider id=274]

Rør og kabler av ymse slag er lagt i grus. Radonduk skal sikre at vann og gass ikke siver opp fra Raulands skumle undergrunn. Til slutt kom Arvid fra Kviteseid Betong og forseglet alt som hittil er gjort i en perfekt betongplate. Kviteseid bidrar sterkt i prosjektet med både støp, el og rør. Noe å tenke på Raulendinger?

På jakt etter skogens gull:

Skogens gull skal ikke være enkel å finne. En strabasiøs reise på krokete stier må til.

Ivrige som maur var vi, gikk langt og lengre enn langt til slutt…

… kunne vi langt der framme se gullet i det fjerne.

Godt bevoktet av skumle troll, men vi lot oss ikke skremme. Belønningen for alt strevet var noen fantastisk flotte bær. Hvis dere spør, skal vi selvfølgelig ikke fortelle dere hvor dere kan finne dem 😉